Christian Høie såg opprinneleg for seg ei framtid som IT-ingeniør, men behovet for nærleik til naturen og ei veksande interesse for matproduksjon, økologi og miljø gjorde at han endra kurs. Han hadde høyrt om SJH, og tok eit stort hopp ut i det ukjende da han byrja som elev. Christian var ein forsiktig bygut som aldri hadde tatt på ei ku før han kom til SJH – og no jobbar han som gardsbestyrar på Fosen Folkehøgskole!
Når gjekk du på SJH?
Jeg hadde to flotte år på jordbruksskolen fra høsten 2010 – i en sprekkfull førsteklasse – til jeg ble uteksaminert sommeren 2012.
Kva arbeider du med no?
I fjor høst var jeg så heldig å få tilbud om jobb som gårdsbestyrer på Fosen Folkehøgskole, en skole jeg har hørt nesten like mye om som SJH! Jeg moret meg litt med at jeg så mange ganger har truffet Fosen-elever som har gått videre til Aurland, men nå skulle det altså være motsatt vei. Her oppe har det blitt undervist i økologisk jordbruk siden 70-tallet, og skolen fikk overta en gård som de har drevet siden. Den er ikke stor – drøye 70 mål med allsidig drift og støl i tillegg – men mulighetene for å lære om matproduksjon på et bærekraftig ressursgrunnlag er enorme. Akkurat nå sitter vi og planlegger en omlegging til regenerativ drift med helhetlig gårdsstyring (Holistic Management) og vi kommer til å drive grønnsaksproduksjon etter markedshageprinsipper. Jordfruktbarhet kommer til å stå sentralt, og det blir spennende å ha elevene med i dette opplegget. Det har kommet flere nye metoder å utforske etter tiden min på skolebenken, men fundamentet mitt derfra har vært viktig for å kunne bygge videre.
Korleis har tida på skulen påverka arbeidet ditt?
“Frilandsgrisene på Fosen er vant med å flytte på seg, og spesielt når det ligger noe i bøtta.”
Når jeg nå skal være ansvarlig for driften og alle produksjonsområdene på Nøst gård ved folkehøyskolen, er jeg veldig glad for at utdannelsen på SJH har tatt for seg så mange ulike områder. Vi er i gang med å etablere et frukt- og bærfelt, og jeg har begynt å finne frem notatene fra timene til Bjørg og Olav. I tillegg skal vi sakte, men sikkert gjenoppta melkeproduksjonen, og påfølgende foredling, og da kommer timene i ysteriet godt med. Men kanskje mest av alt har SJH gitt meg en helhetlig utdannelse og innsikt som jeg ønsker å videreføre til våre elever så godt det lar seg gjøre. Jeg husker fortsatt hvilke spørsmål jeg stilte meg og hvilke svar jeg var på jakt etter da jeg selv var elev, og kjenner meg selv igjen i mange som går her.
Jeg var en forsiktig bygutt som ikke hadde tatt på en ku før jeg kom til SJH, og ble kastet ut i to år med internatliv, fjøsskift, fruktpoding, prøvefiske, lammeslakt, ysting og jakt på høyfjellet. I løpet av de to årene ble livet og den jeg trodde jeg var snudd på hodet – det gikk like mye i faglig som i personlig utvikling! Gleden var stor da jeg var med på innhøsting for første gang, jeg tror det var gulrøtter. Sånn ser det egentlig ut, tenkte jeg inni meg. Og det å sette på spenekoppen på kua og være med på melking første gang. Aha-opplevelsene kom på rad og rekke. For meg har det vært utrolig viktig å ha denne ballasten med videre. Og ikke minst vennskapsbåndene som ble knyttet under skoletida. Det er mange sterke opplevelser som deles når folk fra hele inn- og utland møtes under samme tak i en bygd i Indre Sogn.
“Nøst gård er ikke store bruket, men gir rom for å prøve seg på det ene og det andre gjennom skoleåret.”
Kva er dei beste minna frå SJH?
“I løpet av skolegangen dro vi på gårdsbesøk rundt om i landet, både høyt og lavt. Det ble mye tid til knising i baksetet.”
Må jeg velge? Jeg kan fortsatt kjenne lukten av kokekaffe fra den svartbrente kjelen som henger over bålet etter en anstrengende økt med motorsag og tømmerhogst i skogen i Flåm. Den roen som senker seg når det begynner å knitre. Og den gangen vi dro på reinsjakt på høyfjellet og overnattet i et naust 1100 meter over havet. Det blåste bra ute, og vi lå i en mølje spredd rundt på gulvet og hadde en liten oljeovn som holdt varme i oss. På vei ned igjen var det en krøkkete vei som krevde sitt, matpakkene var spist og vi var begynt å bli sultne igjen. Læreren vår, Marco, fant en boks rømme i sekken som vi hadde oversett tidligere. Vi nevet den i oss i løpet av et halvt minutt. Jeg har aldri smakt noe så godt igjen, til tross for at det var lettrømme.
“Fine friluftsøyeblikk da flere fra klassen dro for å hjelpe til med sauesank i Valdres.”
Og så var det de gangene Marianne og vesle-Even kom med nybakte boller og saft under innhøsting, da var det nesten høytidsstemning i gresskaråkeren. Sinjarheim er også vanskelig å glemme, vi var der under en spesielt våt periode og geitene måtte nesten løftes gjennom vannfallet vi forserte på vei opp. Jeg hadde ikke sjekket værmeldingen og stilte opp i sandaler og fikk vite hvordan gnagsår og stølsliv gikk hånd i hånd. Even melket geitene så det skummet ut av bøtten, mens av de få som ville bli melket av elevene så holdt det knapt til melk i kaffen. Å sitte der på torvtaket i kveldssola og speide innover Aurlandsdalen sammen. Det er en spesiell plass, Sinjarheim.
Og så er jeg fortsatt glad for at Even og Hannah tok det så bra den gangen jeg forsov meg en hel time til fjøsstellet.
“Etter lammeslakt ble vi med på videreforedling av mat som skulle serveres under et festmåltid på Tokvam.”
