Vi lever i en tid med mulighet til forandring. I anledning den store samfunnsstengingen har mange problemstillinger fått et nytt fokus. Norges matproduksjon er et av dem.
Tekst: Kia Luzula Vejrup Foto: Cathrine Nystuen
Norsk landbruk er avhengig av importert arbeidskraft, og våronna har i korona-krisen vært preget av usikkerhet. Samtidig har interessen for selvforsyning økt hos den norske befolkningen. Anerkjennelse for bønder og deres bidrag til samfunnet har også blitt et hett tema i media. Vi kan bruke «korona-krisen» til å endre urettferdige strukturer i landbruket og styrke nasjonens selvforsyningsgrad. Krisen er en anledning til forandring.
Etter at grensene stengte har mange vært urolige over framtiden. På gårder over hele landet har bønder vært i tvil med planleggingen av årets avling. Ville de få nok arbeidskraft til gården for å produsere som vanlig, eller måtte avlingen reduseres? Kun to år etter den brutale tørkesommeren i 2018 står mange gårder fortsatt i økonomisk ubalanse. Ikke at det er uvanlig med økonomiske utfordringer på gårdsbruk, det er nesten regelen framfor unntaket. Så hvordan ville denne sesongen bli?
Vi var alle klare for «den store dugnaden». Landet over begynte frivillige å melde sine hender til tjeneste. Det ble opprettet flere organer for organisering av arbeidskraft til gårder med behov. Permitterte arbeidere ble motivert til arbeid i landbruket gjennom «frikort-ordninger».
Mange har fått tid til å stoppe opp og beskue seg selv på avstand. Når alt du vanligvis forbinder med ditt ego blir ribbet vekk fra deg, hva står igjen? Det tror jeg riktig mange har fått kjenne på, og har tatt nye valg deretter. Det har kommet et nytt fokus på selvforsyningsgraden til Norge. Mange har fått mer interesse for enkel selvberging av mat. Frøfirmaer og hagesentre har meldt enorm økning i salg i frø, jord og settepoteter. Interessen for privat hønsehold og annet småskala dyrehold har blomstret opp. Fortsetter denne innsatsen for selvforsyning kan det bidra til å øke selvforsyningsgraden vår, kun basert på privat initiativ.
Norges selvforsyningsgrad ligger på omtrent 40 %. Importen av råvarer og ferdigprodukter er avhengig av en rekke ledd for å komme til Norge. Norges matsikkerhet har blitt et tema i denne krisen. Usikkerhet i importleddene har ført til spørsmålet om Norge burde øke sin selvforsyningsgrad og utvide matlagrene. Om import av kraftfôr til husdyr minker kan det bli problematisk for mange. Overgangen til mindre importert mat blir ansett som en lang og økonomisk krevende affære av mange politikere. Folkets økte interesse for selvforsyning handler ikke bare om mer tid til å stelle hagen hjemme. Interessen for andelslandbruk, parsellhager og lokalmat har også økt. Dette kan tyde på at folket ikke er like sikre som regjeringen på at landet alltid vil bli forsynt med importert næring.
Nå som samfunnet gradvis åpner opp igjen må vi ikke glemme det vi ble konfrontert med under stengingen. Mange unge, uerfarne og begeistra folk har registrert seg hos organene som organiserer arbeidskraft i landbruket. Organisasjoner som «BordtilJord» jobber med å sende arbeidskraft til bønder som sliter. Et problem her er mange bønders egen holdning til «korona-dugnaden». Vi har lest i avisa om bønder som spleiser på charterfly for å hente utenlandske arbeidere til Norge for å plukke jordbær. Det er ikke rart at norske bønder heller vil betale dyrt for å hente arbeidere fra Polen og Vietnam, i stedet for å fylle opp arbeidsplassen med norske ungdommer. Mange utenlandske sesongarbeiderne er faglærte, har mer arbeidserfaring og er villig til å jobbe for lavere lønn enn de fleste som står på listene til Bordtiljord. Det er mangel på fagarbeidere i landbruket og opplæring av uerfarne er tidkrevende. Det er trist at entusiaster med ønske om å lære blir nedprioritert. Ungdom må få slippe til i landbruket, selv om det vil skape mindre effektivitet i begynnelsen. Den eneste måten å få flere med arbeidserfaring og fagutdannelse er å stimulere motivasjonen til å delta i landbruket. Motivasjon kommer ikke av seg selv, den kommer med erfaring. Jeg er sikker på at erfaringen, som ungdom som får jobbe på gård i sommer får, kan gi motivasjon til å delta i landbruket videre i livet. Ikke minst gir den verdifull innsikt i norsk matproduksjon.
Det er en sammenheng mellom pris på mat og utenlandsk arbeidskraft i landbruket. I fjor utførte arbeidstilsynet en rekke inspeksjoner på norske gårdsbruk. Funnene som ble gjort når det kom til arbeidstid, kontrakter, betaling og boforhold for sesongarbeidere var dårlig veldig mange steder. En person i Sogn som leide ut arbeidskraft til bønder ble faktisk siktet for menneskehandel. Folk som er villig til å arbeide for en lavere lønn enn nordmenn er attraktivt for mange bønder, som allerede sliter under sterkt økonomisk press. Et press om billigere mat.
Vi er vant til å bruke om lag 11 % av inntektene våre på matvarer. I kontrast bruker vi 9 % av lønna på utenlandsreiser og opphold. Det er skremmende at vi krever billigere mat, samtidig som vi reiser for omtrent den samme summen i året. Når jeg søker opp ordene mat og økonomi på Google kommer det opp side på side med tips om hvordan kutte matutgifter. Matvarer har ikke høy prioritering i budsjettet til mange nordmenn.
Det undres meg, når “de fleste” sier at de gjerne skulle brukt mindre penger på mat; hva skulle de ellers brukt penger på? Mat avgjør på mange hold livskvaliteten vår; både med tanke på helse, samhold, etikk og kultur.
Men nå er muligheten her til å få en dypere forståelse for maten, ikke bare hvor den kommer fra; men hvor mye arbeid som ligger bak den.
Det er ikke overraskende at bønder må ty til lav lønn til sine arbeidere når nordmenn ikke vil betale det det koster for å produsere mat i Norge. Men nå er muligheten her til å få en dypere forståelse for maten, ikke bare hvor den kommer fra; men hvor mye arbeid som ligger bak den. Hvor mye finesse som ligger i dyrking av grønnsaker og bær. Hvor mye ansvar det egentlig er å holde husdyr. En økning av norske arbeidere kan forhåpentligvis også redusere mengden av sosial dumping i landbruket.
Her kommer det som jeg anser som den ekte dugnaden inn: Samtidig som vi går inn i en tid der veldig mange av oss har dårlig økonomi, blir vi nødt til å betale mer for mat. Vi kan nå forandre våre økonomiske vaner og prioriteringer. Vi må ta ansvar der vi kan, og bidra der vi har mulighet. Det er alt for lett «å gå tilbake til normalen».
Forandring er en krevende affære som ikke skjer over natta. Prosessen for å gå over til et landbruk, og en nasjon, som er selvberget på mat og arbeidskraft vil kreve tid, penger og ressurser. Men nå som vi har blitt konfrontert med svakhetene i norsk matproduksjon er vi klare for å arbeide for forandringen vi vil se; og det er nå det må skje! Hvis vi tror denne forandringen vil være krevende og smertefull; la meg fortelle dere at neglisjeringen av forandring vil være enda verre.
Jeg har tenkt mye på hvorfor vi vanligvis reiser på ferie. Det er gjerne for å bryte med hverdagslivet, oppleve nye ting, møte nye mennesker og for å føle seg bedre med seg selv. Før i tiden var det få som «reiste på ferie» på sommeren. Den lange sommerferien kommer tradisjonelt av at alle måtte hjem til gards og hjelpe til med våronna. La oss benytte denne sommerferien til å gjøre det samme. Vi trenger ikke reise til syden for å føle oss bedre. Vi kan få alt det vi søker på en feriereise ved å være «hjemme» og hjelpe til på gården.
Denne sommeren bringer en duft av forandring, i stedet for å reise på ferie, sørg heller for at du er der du skal være.
Til referanse er disse organene sentrale for organisering av frivillig og betalt arbeidskraft i landbruket:
Bord til jord
Norske Landbrukstenester
Grønt Spatak!
Korona-dugnad: Våronna 2020
