Sidan Tor-Evert Grøndal Johansen var elev hjå oss har han studert tømring og tradisjonshandverk, for så å kjøpe seg eit småbruk der ingen skulle tru at nokon kunne bu. På den forfalne høgdegarden hans i Valdres restaurerer han, med hjelp frå gode vener, i ei takt som tillet brettspel i dag og haldbarheit om 10.000 år.
Når gjekk du på SJH?
2010–2012.
Kva er dine beste minner frå skulen?
Det har vært mange enkeltepisoder, naturopplevelser, undervisning og mennesker jeg kunne ha trukket fram, men de beste minnene er fra den vanlige hverdagen. Det å hver dag dele en boble med andre som ønsker å forandre tingenes tilstand, som har tenkt og vil gjøre en forandring, har gitt meg et grunnlag for det som nå har blitt resten av mitt liv.
På den vanlige skolen lærer man ikke om engasjement; ilden i hjertet som skaper handling. Engasjementet ligger innbakt i undervisningen og i møtet med dine medelever. Denne følelsen av å være en del av noe større, og at vi kan klare dette, har blitt et senterpunkt som jeg vil ha i mitt liv. Det er ikke rent lite en skole har klart å skape i løpet av to år!
I løpet av andreåret ble alle puslebitene fra året før satt sammen. Mange syns at det var mye teori, men jeg likte dette året veldig godt, fordi det gav det større bildet.
Og så likte jeg alle roturene med den robåten vi hadde tilgang på. Jeg har ikke vokst opp på havet, men gleden av å ro lange turer til Undredal og lengre ut i fjorden for å kjøpe en sjokolade eller ta en kopp kaffe gav meg noe flott som jeg ofte tenker tilbake på.
Kva har du gjort i tida etter SJH?
Det grindbygget vi laget på SJH på andre året, sådde noen frø og gjorde meg mer interessert i gamle byggemetoder. Det gjorde at jeg studerte tømring og tradisjonshåndverk, som igjen førte til at jeg bygget en kafè i Valdres og startet et samarbeid med klassekamerater om å lage stølskost 1000 meter over havet. Tanken om å utnytte alle ressursene maksimalt gjorde at mysen Ida hadde til overs ble grunnlaget for kafèen, ved at jeg kunne lage brunost.
Slik ble jeg kjent med Vang (i Valdres) og fikk kontakter som to år senere tipset meg om et forfallent småbruk til salgs for en billig penge. Øvre Brekkebakkadn, som hadde vært ubebodd i 35 år, fikk mitt navn på kjøpekontrakten og jeg fikk et sted hvor jeg kunne benytte meg av det jeg har lært gjennom mine utdannelser.
Jeg er takknemlig for at SJH har lært meg at jeg kan skape en næring hvor som helst så lenge jeg lytter til naturen og vet hvilke forutsetninger enhver produksjon trenger. Kunnskapen fra Hjerleid Håndverksskole har dessuten vært veldig viktig de to siste årene når jeg har bodd på gården.
2018: restaurering i nydelege omgjevnader. Ville noke av dette skjett om det ikkje hadde vore for grindbygget på SJH, 6 år tidlegare? Foto: Mark Huber.
Ettersom gården er såpass enkel som den er, med vann i bekken og solcellepanel, så tvinger gården en til å tenke annerledes rundt hva en trenger i livet for å være lykkelig. Jeg bruker mye tid på meditasjon og det er også med på at man kjenner etter hva som gjør en lykkelig. Det siste året har jeg begynt å legge fra meg alle ideene mine og har gitt meg selv en stor kniv som jeg bruker for å skjære vekk alt det unødvendige. Å bo på en sånn plass har også ført til at en lettere ser hva som er viktig i livet. Som for eksempel en vaskemaskin!
I dag er jeg arbeidsløs, men bruker nesten all tid på å pusse opp småbruket. I sommer ser det ut til at det blir mye restaurering, og i etterkant kan jeg begynne å lafte og dyrke grønnsaker. Lokale (blant annet de som var barn på gården under 30- og 40-tallet) har fortalt at det ble dyrket alt fra kål til jordbær oppe i disse bratte bakkene.
Målet er å jobbe utenom gården en eller to dager i uken og la resten av tiden gå til å gradvis bygge opp en virksomhet. Jeg tar det med ro og tenker at jeg heller kan bruke fem år på å bygge opp gården enn la oss si tre, og så ha tid til brettspill og venner underveis.
Nedst: med god hjelp, kløkt og hydraulisk jekk fekk Tor-Evert løfta låveveggen 20-30 cm. Eit kamerateam følgja delar av prosessen. Foto: Mark Huber.
Kvifor synast du økologi er viktig?
Økologi er egentlig ikke så viktig for meg lenger. Jeg har blitt mer skeptisk til merkelapper (og politikk) ettersom det skaper splid mellom mennesker. Jeg startet på SJH fordi jeg var redd for sprøytemidler og hva det kunne gjøre med meg. Men jeg syns egentlig dette er et egoistisk syn. Jeg syns det er viktigere at man skal tenke 10.000 år fram i tid. Kan jeg fortsette å gjøre det jeg gjør nå i det tidsperspektivet, så er det holdbart.
Økologisk landbruk i dag slipper ut alt for mye CO2 og det kan ikke forsvares. Men økologisk landbruk stiller spørsmål og ønsker å havne et sted som er holdbart for alle de kommende generasjoner, og derfor liker jeg den økologiske bevegelsen. Men kall deg hva du vil, tenk heller på hva konsekvensen er på lang sikt.
Jeg har ikke råd til økologisk mat akkurat nå, og jeg har stor respekt for den konvensjonelle bonden, men jeg får heller kompensere med å ta bussen mer, og på sikt dyrke mat med håndholdte redskaper. For om det blir en systemkollaps eller ikke, så må vi uansett forandre måten vi dyrker mat og lever på. Økologi er det første ordet i et godt spørsmål vi ennå ikke har formulert. Svaret får vi om 10.000 år.
