Godt og vel forbi onsdagsdepresjonen, men midt i fjøsfeberen.
Eureka! Jeg har gjort en naturvitenskapelig, nærmere bestemt agromedisinsk, oppdagelse. Nemlig fjøsfeber. Fjøsfeber er langt mindre plagsomt enn høyfeber og langt mer bærekraftig enn reisefeber. Jeg håper det er smittsomt.
Skrevet av Spira Svendsen, elev 2014-2016. Teksten sto på trykk i Ren Mat våren 2015. Foto: SJH
MANDAG: Endelig er det min tur til å ha fjøsuke! Andre semester på Sogn Jord- og Hagebruksskule er i gang og alle i klassen har allerede hatt en eller to fjøsuker i løpet av høsten. Men ikke denne jenta. Oppgaven som kampanjekoordinator for “Redd økoskulen!” tok mange av døgnets timer fram mot jul, og ting måtte utsettes. Som fjøsuka. Uka folk har snakket om med vekselvis oppspilte øyne og søvndrukken stemme. Nå er det endelig min tur. Sammen med tre andre elever skal jeg stå opp halv seks og tilbringe timevis i fjøset hver dag i tillegg til fulle skoledager. Vi har hvert vårt ansvarsområde, og jeg synes jeg har trukket vinnerloddet med kumelking. “Har du melket før?” spør læreren. “Nehei!” gliser eleven.
ONSDAG: Det er kveld og eleven har melket elleve kyr fem ganger. De siste dagene har vært fulle av inntrykk og skrekkblandet fryd. Så mange spaker, knapper, ventiler, rør, slanger og propper å holde styr på! For ikke å snakke om alle kyrne med hver sine særegenheter. Mengden kraftfôr de skal spise under melking, og hvilke spener som eventuelt skal melkes på spann framfor tank, står i alle fall oppført på en tavle. Forståelsen av selve melkemaskinen, og dermed muligheten til å kunne resonnere seg frem til rekkefølgen på den lange rekka med arbeidsoperasjoner før og etter melking, står ikke oppført noe sted. Den må jo oppstå i hodet. Og i hodet mitt er det tomt. Eller kanskje fullt? Onsdagsdepresjon, kaller en elev fra trinnet over det. Det som forekommer når man er over halvveis i øktene med lærer til stede. Etter fredag morgen må vi klare oss helt alene fram til mandag morgen, og vi skjønner ikke bæret av maskinen.
Prøvende prøvemelking under onsdagsdepresjonen.
FREDAG: Puh! I går fant jeg en bruksanvisning liggende i melkerommet, laget av en elev som skjønte akkurat hvor vanskelig tilværelsen som førstegangsmelkende kan være. Skrekken er over. Nå er det bare fjøsfeberen igjen. Fjøsfeber er langt mindre plagsomt enn høyfeber og langt mer bærekraftig enn reisefeber. Faktisk er det en slags variant av reisefeber som vitner om en lokal, matproduserende livsstil. Fjøsfeberen gjør at det er litt vanskelig å sovne om kvelden og litt lett å våkne (for tidlig) om morgenen. Fordi det er så viktig at dyra i fjøset får stellet de trenger. Alle skal fôres og luftes, mange skal melkes og møkk skal måkes. Hjartepryd skal sjekkes for brunst, Eva skal få spenesalve og den svake geitekillingen skal drikke seg sterkere fra tåteflaska. Petra må kløs og Mildrid fôres i flere omganger for å stå rolig under melkinga. Dyrene trenger ikke bare fôring, lufting og måking. De trenger individuell oppmerksomhet. De som produserer maten vår skal ha det bra.
Klassisk eksempel på fjøsfeber. Kyrne fôres, parallelt med at killingen får individuell oppmerksomhet.
SØNDAG: Jeg begynner å skjønne hvor uttrykket “dum som ei ku” kommer fra. Det er sikkert mange som har hatt mye hodebry med disse tilsynelatende langsomme og egenrådige husdyrene. Det er vanskelig å flytte ei ku som ikke vil. Men det er faktisk ikke kua som er dum. Det er jeg. Det er min oppgave å motivere kua til å gjøre det jeg vil at hun skal gjøre, med positive metoder. Nå har jeg forstått hvilke kyr som er redde for enkelte andre kyr, og dermed kvier seg for å gå i nærheten av dem. Jeg har forstått hvem som kan lokkes med stemmen, og hvem som trenger å høre pellets i en bøtte. Læringskurven har vært bratt. For et par dager siden knotet jeg med prøvemelkingen, nå går prosessen som en lek. Først er det skylling av rør og slanger i melkeanlegget, så er det vasking og tørking av spener, deretter prøvemelking for å se etter sykdomstegn. Så selve melkingen, deretter spraying av spener for å gjenopprette pH-balansen og underveis selvsagt tilpasninger for de ulike kyrne. Etter at alle er ferdigmelket, skylles og såpevaskes rør og slanger igjen, mens melka er trygt plassert i kjøletanken. Det vi ikke drikker eller yster på skolen, hentes av TINE hver tredje dag.
MANDAG: Sukk. I morges hadde jeg siste fjøsvakt for denne gang. Selv om det blir godt med litt mer tid til å gjøre andre ting, gleder jeg meg allerede til neste fjøsuke. Det er omtrent to måneder til. Litt i lengste laget. Så jeg sendte like godt en sms til lærer Hannah og spurte om jeg kan få melke som frivillig. Og det får jeg. Hurra! Jeg føler meg langt fra utlært, men det er ikke bare lærelysten som lokker meg til fjøset. Det er en helt egen flyt i arbeidet der. Vi småprater på vei inn og på vei ut, men ellers er vi stort sett konsentrerte om oppgavene våre og hjelper hverandre når det trengs. Og alt som skjer i verden utenfor fjøset… vel, det skjer utenfor fjøset. Der inne lader man opp til det der ute. Ved hjelp av mat- og nevenyttige handlinger, etterfulgt av varmen fra en killing på fanget eller tre tenåringskalver som vil ha kos. Jeg håper fjøsfeber er smittsomt.
Varme killinger på fanget er blant bivirkningene til fjøsfeberen!
