Vi ankommer Straumøy Gard mandags ettermiddag. Månen henger som en tynn sigd over havet. Vi har kjørt i strålende solskinn hele dagen; en sjeldenhet for oss som kommer fra Aurland, hvor høye fjordfjell lenge har stengt vintersolen ute. Det åpne landskapet her i grensestrøket mellom Rogaland og Hordaland gir oss ny energi.
Tekst: Sondre Sheldon Foto: Veronika Strømsøy (Begge elever ved SJH)
Men vi har ikke kun kommet hit som turister; vi har reist til denne spesielle gården i Sveio kommune fordi vi er på en studietur i regi av Inn på tunet-faget ved SJH. Egentlig heter faget «Garden som ressurs», og det er et valgfritt programfag for oss som går siste år på den økologiske landbruksskolen. Som navnet tilsier så handler faget om å bevisstgjøre de ressursene som tilhører et vanlig gårdsbruk – og kanskje bruke dem på helt nye måter?
Faget knytter seg særlig opp mot grønn turisme, samt medmenneskelig arbeid i og omkring et gårdstun. I det vi kjører inn på tunet hos Anne og Leif Grutle, som sammen har arrangert dagtilbud på Straumøy for barn og unge med spesielle behov i snart 40 år, så blir vi hjertelig tatt imot. Månen og den lyssterke Venus utgjør et vakkert bakgrunnsteppe for et interessant møte mellom oss nysgjerrige jordbrukselever og det svært rutinerte ekteparet fra Sørvestlandet. Mange mener at de driver en av de mest veldokumenterte Inn på tunet-bedriftene som finnes i Norge.
Straumøy er et godt eksempel på et bruk som forener gammel gårdstradisjon med en åpenhet for mennesker med spesielle behov. Det fascinerer meg hvordan Anne og Leif bruker sine kunnskaper om gården til det beste for barn med utfordrende adferd. Fokuset skifter fra det negative til det positive; gården blir gjort om til en læringsarena, et sted for sosial verdiskaping. En av de unge brukerne, en tolv år gammel jente, viser oss stolt rundt på gårdstunet. Vi får lov til å hjelpe med stell av både lama, sau, geit, hest, høns og gris. Også noen kyr er en del av livet i fjøset.
Inspirerte reiser vi videre på studieturen. Neste stopp er Søre Skogen. Også denne gården driver med velprofilert Inn på tunet-virksomhet, men her rettes tilbudet mot voksne mennesker med utfordringer innen rus og psykisk helse. Drude Isene og Martin Aeschlimann har drevet gården sammen siden 2001, da de flyttet fra Aurland og lærerjobben ved SJH for å starte sitt eget småbruk. Gården ligger ved Skjold i Vindafjord kommune, drøye førti minutter unna Straumøy.
Det er mørkt og sent idet vi ankommer, men også her blir vi hjertelig tatt imot. Martin viser vei til hytta hvor vi elever skal sove. Han forklarer hvordan den ble ferdig reist for kort tid siden, delvis bygget på gamle laftemurer men også tilført moderne impulser slik som et stort trekantet glassvindu satt inn under mønet. En gammeldags, rolig stemning møter oss. På en måte føles det som om tidens løp skrus ned et hakk, som om gården utgjør sin egen boble av gamle tradisjoner og ro.
Etter å ha lagt fra oss soveposer i hytta løper vi ned til den renoverte låven deres, som også benyttes som samlingssted for gårdens Inn på tunet-brukere. Martin og Drude driver et såkalt «lavterskel» dagtilbud for personer fra nærområdet, det vil si at mange kan selv velge hvor aktivt de vil delta i de ulike oppgavene som daglig må gjøres på gården. En mann satte for eksempel stor pris på å kun ligge i gresset de første gangene han besøkte Søre Skogen; etter hvert fant han seg imidlertid til rette i rollen som gressklipper.
Jeg får stor respekt for Drude og Martin etter hvert som de presenterer både seg selv og gården. Ekteparet tar seg tid til å gi en grundig beskrivelse av bedriften, slik at mest mulig av det daglige arbeidet kan bli sett og hørt av oss som kommer hele veien fra Aurland. Sammen driver de gården med to kyr, hester, om lag tyve–tretti sau og et par svin. Også litt grønnsaksproduksjon, hovedsakelig til eget konsum og Inn på tunet, inngår i driften. Drude driver også med en del kurs i pilfletting på si, mens Martin har en deltidsjobb som lærer på naturbruksskole.
På mange måter komplementerer de to hverandre, og det kommer klart frem hvordan de har ulike ansvar i en og samme drift. Kanskje dette er en av nøklene til et vellykket småbruk? Det er spennende å se hva som gjør at både Martin og Drude – så vel som Anne og Leif Grutle fra Straumøy – klarer seg med det de har der ute på Sørvestlandet, på steder hvor mye regn, men langt mindre økonomisk bistand fra staten renner inn. Begge parene har våget å satse på mer enn bare den tradisjonelle måten å drive en gård på, hvor bonden kun tilbyr fysiske varer til markedet. Begge parene tør å trekke andre mennesker inn i driften, og gjøre selve virksomheten til en verdi i seg selv. De våger å se potensialet i mennesker som i utgangspunktet trenger hjelp og støtte. De nyttiggjør seg av en ressurs som for andre synes som et problem.
Jeg reflekterer over at det virker som om de to gårdene har funnet hver sin nisje i forhold til den store verden: Anne og Leif spesialiserer seg på barn og unge med lærevansker, mens Drude og Martin retter sitt tilbud mot voksne mennesker med psykiske lidelser og problemer med rus. Noe veldig økologisk synes å skinne gjennom denne driften. Å støtte de medlemmer av samfunnet som står svakere enn en selv – og ikke minst å være åpen for å se andre menneskers indre verdi – må være grunnpremisser for et godt økologisk samspill som varer. I naturen har alt sin egen nytte i forhold til helheten. Dessverre lever vi i en tid hvor menneskers nytteverdi ofte blir skjevt fordelt. Godt er det derfor at det finnes småbruk som Straumøy og Søre Skogen, hvor mennesker med spesielle behov kan møtes og føle mestring under andre premisser enn bare effektivitet, profitt og størst mulig produksjon.
Vår reise til Sørvestlandet er ved veis ende, og vi tar farvel med Martin og Drude. SJH har gitt oss verdifulle erfaringer å ta med videre. Jeg ser hvordan «Garden som ressurs»-faget kan åpne for nye måter å drive en gård på, som også kan være svært verdifulle for resten av samfunnet. Turen har derfor vært til både glede og inspirasjon. Takk!
