Vidare gjekk turen opp til Øystøls. Me hadde fantastisk fint vêr og såg fleire rypeflokkar flaug opp. Det var ganske blautt og mykje vind, så me tok nistematen inne i selet på Øystølen. Detta var tenkt som vendepunktet, men: «ein sånn fin dag må tilbringast i fjellet», var me skjønt einige om! Me fortsette oppover langs elva og opp i SNØEN, som var ein stor attraksjon for Yadda, som bokstaveleg talt gjekk i spinn!

Me hadde med oss Aurlandsdalskartet, som me gjekk utafor kanten på, men me sag Blåskavlen på andre sida av dalen og kunne dimed fastslå at me var opp mot 1800 meter. Me åt opp resten av nistepakka og tok ein siste kikk på fjellandet før me «tutla» nedover att. Det gjekk unna den vegen!

Me er svært fornøgde med turen og håpar på å få med fleire på neste turhelg som er ein gong etter jul. Alle er velkomne, det blir kanskje skitur? Masse moro skal me i alle fall ha!

Det som jeg liker på SJH, er at vi blir kjent med forskjellige utviklingsstadier i landbruket om våren. Det vil si at vi lærer om de primære redskaper, som langorv, lauvkniv, rake, hakke, arbeidshest og dens redskap – pluss den vidunderlig traktoren . Det er klart at den primære redskap kan nyttes når som helst, denne redskapen har bare den ulempen at alt går så langsomt. Man må faktisk jobbe fysisk og svette.

Vel, det jeg har lyst til å skrive her, er at jeg har oppdaget arbeidshesten dette året: Arbeidshestens styrke, presisjon, vilje, samarbeidsevne og…ikke minst kameratskap. Bruk av hest i landbruket gir mange fine opplevelser og helt annerledes fornemmelse av naturen man jobber med. Samtidig så går arbeidet rimelig fort. Men det er jo ikke bare-bare å sele på den vesle fjordingen og pløye seg gjennom åkeren…

De erfarne sier at å være virkelig flink med hest, kan bli en livsoppgave. Hest er jo et levende vesen, og hver hest er et individ som man må lære seg å kommunisere med sånn at vi oppnår gjensidig trygghet. Likevel må man begynne et sted. Jeg har valgt fordypningsfaget Hest fordi jeg tenkte at dette er en veldig spesielt og sjelden mulighet for meg. For ett år siden begynte jeg å lære å ri og fikk lyst til å kunne mer om hester.

Vi har to veldig dyktige lærere, Hannah J. Wood og Janicke Hoel, og ikke minst hestene Almitra, fjordingen, Kanasta og Kjartan, dølahestene og Meisteren, en flink kaldblodstraver, som uten erfaring i landbruk var med oss på kjøring av tømmer, harving og møkkaspredning.

I løpet av året har vi hatt om hestene helt fra null. Den første dagen gikk vi på kløvtur med de to islandshestene til en av lærerne. Vi gikk opp til Hovdungo. Alle fikk mulighet til å leie hest, og oppe på fjellet tok vi en god pause med pannekaker stekt på bålet. Dette var lovende. Vi lærte hvordan man skal komme til hesten, strigle og skrape hovene. Så i løpet av høsten lærte vi å tømmekjøre, sele på hestene, spenne for redskap og vogn. Vi lærte å kjøre med tospann, og vi kjørte med vogn.

Om vinteren var vi ute og kjørte tømmer i skogen. Det var en herlig dag. I pausen tente vi et lite bål og kokte kaffe, mens hestene sto rolig og hvilte.
Så kom våronna, og vi spente for den sveitsiske vendeplogen og prøvde å pløye med tospann. Vi kjørte møkk med møkkavogn, harvet med moseharv og radharva.

Så kom den dagen da vi spente for Kanasta, den 25 årige dølahesten, til såmaskinen og sådde. Det er jo slik at den eldste på gården pleier å få så. Det er en viktig oppgave og krever god erfaring. Det har Kanasta masse av.

I dette skoleåret har vi også lært mye om hesten sin naturlig adferd og behov, litt om hovene og fordeler ved å bruke barfothest. Jeg er veldig takknemlig for dette året. Jeg har lært veldig mye. Av og til kunne det være ganske utfordrende. Hesten gjenspeiler våre følelser, reagerer på vår mangel på trygghet og vansker med å bestemme. Man lærer mye om seg selv mens man arbeider med hest.

Vekkerklokken ringer klokken ti på seks, og jeg må stå opp og gå. Det er min uke på fjösstell, og selv om jeg er sliten, er det fint å gå gjennom vår-morgenen over til fjöset, hvor jeg møter opp sammen med to av mine klassekamerater for å starte dagen. Da jeg hadde fjösstell tidligere i år, midt på vinteren, likte jeg å se på den mørke kjølige stillheten og millionene av stjerner ovenfor. Nå er det vår, og på min korte vei over tunet til fjöset, kan jeg se ett dekorativ kirsebærtre i full blomst, påskeliljer utenfor gården butikken, og de ​vakre grønne bjørkene. Vi er tre medstudenter, hver av oss har en oppgave i fjøset hele uken, og min er å melke kyrne. Sabina melker geitene, og Kjersti fôrer. Jeg har melket kyrne før, og så, selv om det er bare onsdag morgenen, husker jeg alt og kan arbeide selvstendig.

Sabina var veldig rask til å lære å melke geiter, så hun ikke trenger mye instruksjon, men læreren går rundt og gir henne og Kjersti en hjelpende hånd. Jeg begynner med å skylle melkemaskinen med varmt vann, og forbereder kluter til rengjøring av jurene, mens jeg kan se Sabina gjøre det samme. Kjersti er opptatt med å sope fôrbrett. Mens jeg er i melkestallen, kan jeg se noen av kyrne som ivrig prøver å presse seg inn i venterommet, og Maria åpner porten. Jeg måler opp kraftfôr i ”eta”deres og tar de to store kyrne inn i tandemstasjonen hvor de umiddelbart begynner å spise fôret. Etter vasking og tørking av jurene, melker jeg et par dråper for hånd fra hver spene til en beholder, bare for å bli kvitt den «første melken», som kan ha større mengder av bakterier. Deretter setter jeg maskinen på hvert jur, kontrollerer at de sitter bra, og går å lukker de resterende fire kyr av lösdrifta inn i venterommet, slik at jeg kan skrape møkk uten å bli forstyrret av for mange bein.

Snart er de to første kyrne ferdigmelket, og jeg går tilbake inn i melkegropen akkurat i tide til å se at organene automatisk går av juret. Jeg sjekker at juret faktisk er tomt, før jeg sprayer på optima ph-løsning for å holde spenene fri for skadelige bakterier. Jeg tar kyrne ut igjen, og etter å ha fylt opp kraftfôr, lar jeg nye kyr komme inn. Og slik fortsetter det. Etter de første seks kuene er melket, låser Kjersti hodene deres ved fôrbrettet, slik at hun kan lede de gjenværende kyrne fram, én etter én fra båsene. Etter at melkingen er ferdig, og alle kuene er tilbake på plassene sine og spiser på flott surfôr som Kjersti har gitt dem, begynner jeg å vaske opp. Først tømmer jeg systemet for melk, slik at ingenting av det går til spille, og deretter etter frakobling av røret fra tanken, kjører jeg gjennom lunka vann for å skylle systemet, før jeg vasker med varmt vann og syre. Om kvelden bruker jeg en blanding som kalles kombi i stedet for syre.

Nå som jeg er ferdig med jobben min, ser jeg om det er noe jeg kan gjøre for å hjelpe Kjersti, som har den største arbeidsmengden. Etter litt koseprat med killingene, og etterat vi har kastet fram noen grener til dem , skyller vi gummistøvlerne og er ferdige med morgenstellet. Jeg er fristet til å gå og ta en titt på sauene og de nyfødte lammene, men jeg er sulten, og jeg må gå til norsketime snart, så jeg velger det… Kanskje etter kveldsmelkingen…

Jeg husker første gangen jeg kom hit, jeg husker hvordan fjellene sakte men sikkert vokste jo lenger nord-vest vi kjørte. Jeg husker at mine foreldre hjalp meg med å stable tingene mine inn på rommet mitt og da de dro ble det helt stille, jeg kom noe dager før skolen begynte og det var temmelig få mennesker tilstede. Jeg tenkte «hva gjør jeg her?». Da skolestart nærmet seg kom det fler og fler mennesker, kule mennesker, mennesker som bryr seg, hadde sin egen mening, synspunkt og en historie å fortelle. Disse menneskene har jeg blitt veldig godt kjent med, mine klassekamerater er blitt mine venner og mine lærere, mine veiledere.

Ved Sogn Jord- og Hagebruksskule er lærerne veldig engasjerte, de ønsker virkelig at man skal forstå og lære. Arbeidet vi gjør, både teoretisk og praktisk blir vurdert og hver enkelt elev blir får tilbakemelding så fort som mulig. Lærerne er gode til å følge opp elevene noe som gjør at det blir inspirerende å jobbe.

Da jeg først kom hit trodde jeg at jeg var kommet til gokk. Men jeg lærte raskt alt blir som man gjør det til. Jeg gjorde Aurland (for meg) til vendens navle. Med gode venner, gårdsbutikken, skolen, sentrum og felleskjøkkenene til mitt hjem. Med turer til Bergen, Sogndal, Vik, Gol og Oslo ble mitt opphold perfekt. Jeg fant ut hvor heldig jeg har vært som vokste opp rett ved byen, der man har tilgang på alt.

Jeg har lært utrolig mye. Både faglig, sosialt og om meg selv.

Jeg har møtt utrolig mange supre mennesker med mye engasjement. Ja, for SJH er en skole for livet. Og livet her har vært bra! Som beboer på internatet har jeg opplevd at vennene mine kommer og vekker meg, sier god natt og sikker innom rett som det er. Vi er som en liten familie. Vi tar vare på hverandre, spiser mat sammen og morer oss. Mange ville vel tro at dersom man bor sammen og gjør veldig mye sammen, så blir man lei. Jeg ville trodd det dersom jeg ikke hadde erfart det. Det går helt fint. Man trenger bare å være tydelig, ha sitt personlige rom, der man er alene og kan gjøre hva man vil uansett hva.

Jeg kommer til å savne de gode stundene med latter, god mat og hygge på Duen (Bygdas beste restaurant), bading i fjorden uansett årstid og det at venner er så nært, og samtidig så langt unna. For når jeg er på skolen er vennene mine her nært, men de hjemme langt unna. På internatet har jeg opplevd kjedsomhet til de grader. Dette hjalp meg til å forstå at alt er mulig. Det er egentlig bare fantasien som setter stoppe for hva man kan finne på. Alt fra regndans, snøhule bygging til haiking og bygdekino er mulig. Vær kreativ!

Det var en gang en filosof som sa:

«den største gaven i livet er å bli kjent med seg selv»

Jeg er enig og jeg ble mye bedre kjent med meg selv takket være mitt år ved Sogn Jord- og Hagebruksskule.

Takk alle sammen.

Tiril Gilbert

Hilde Aa, Vg2.