De tusen ting jeg kommer til å savne med internatlivet ved SJH.
Jeg har gått vg2 på Sogn Jord- og Hagebruksskule skoleåret 2010-2011, nå skal jeg flytte hjemover til Østlandet for å få studiekompetanse. Etter ett år mellom fjord og fjell på skolens internat sitter jeg igjen med en lykkelig følelse.
Jeg husker første gangen jeg kom hit, jeg husker hvordan fjellene sakte men sikkert vokste jo lenger nord-vest vi kjørte. Jeg husker at mine foreldre hjalp meg med å stable tingene mine inn på rommet mitt og da de dro ble det helt stille, jeg kom noe dager før skolen begynte og det var temmelig få mennesker tilstede. Jeg tenkte «hva gjør jeg her?». Da skolestart nærmet seg kom det fler og fler mennesker, kule mennesker, mennesker som bryr seg, hadde sin egen mening, synspunkt og en historie å fortelle. Disse menneskene har jeg blitt veldig godt kjent med, mine klassekamerater er blitt mine venner og mine lærere, mine veiledere.
Ved Sogn Jord- og Hagebruksskule er lærerne veldig engasjerte, de ønsker virkelig at man skal forstå og lære. Arbeidet vi gjør, både teoretisk og praktisk blir vurdert og hver enkelt elev blir får tilbakemelding så fort som mulig. Lærerne er gode til å følge opp elevene noe som gjør at det blir inspirerende å jobbe.
Da jeg først kom hit trodde jeg at jeg var kommet til gokk. Men jeg lærte raskt alt blir som man gjør det til. Jeg gjorde Aurland (for meg) til vendens navle. Med gode venner, gårdsbutikken, skolen, sentrum og felleskjøkkenene til mitt hjem. Med turer til Bergen, Sogndal, Vik, Gol og Oslo ble mitt opphold perfekt. Jeg fant ut hvor heldig jeg har vært som vokste opp rett ved byen, der man har tilgang på alt.
Jeg har lært utrolig mye. Både faglig, sosialt og om meg selv.
Jeg har møtt utrolig mange supre mennesker med mye engasjement. Ja, for SJH er en skole for livet. Og livet her har vært bra! Som beboer på internatet har jeg opplevd at vennene mine kommer og vekker meg, sier god natt og sikker innom rett som det er. Vi er som en liten familie. Vi tar vare på hverandre, spiser mat sammen og morer oss. Mange ville vel tro at dersom man bor sammen og gjør veldig mye sammen, så blir man lei. Jeg ville trodd det dersom jeg ikke hadde erfart det. Det går helt fint. Man trenger bare å være tydelig, ha sitt personlige rom, der man er alene og kan gjøre hva man vil uansett hva.
Jeg kommer til å savne de gode stundene med latter, god mat og hygge på Duen (Bygdas beste restaurant), bading i fjorden uansett årstid og det at venner er så nært, og samtidig så langt unna. For når jeg er på skolen er vennene mine her nært, men de hjemme langt unna. På internatet har jeg opplevd kjedsomhet til de grader. Dette hjalp meg til å forstå at alt er mulig. Det er egentlig bare fantasien som setter stoppe for hva man kan finne på. Alt fra regndans, snøhule bygging til haiking og bygdekino er mulig. Vær kreativ!
Det var en gang en filosof som sa:
«den største gaven i livet er å bli kjent med seg selv»
Jeg er enig og jeg ble mye bedre kjent med meg selv takket være mitt år ved Sogn Jord- og Hagebruksskule.
Takk alle sammen.
Tiril Gilbert
Så sant så sant!!!
Jeg havnet tilfeldigvis på innlegget ditt- er venn av SJH. utrolig å lese, kunne nemlig ha skrevet nøyaktig det samme selv- i 1974!!! Da gikk jeg agronomen på SJH, og elsket det- er også by-jente. Vi fem jentene som gikk sammen er ‘venner for livet’ og møttes for noen uker siden, selv om vi er spredd over hele sør Norge! Lykke til videre til deg, og takk for et fint tilbakeblikk på ‘mitt’ fantastiske år på SJH!
Hilsen Vigdis som havnet på småbruk i Nord Østerdalen;)
Så kjekt å lesa
Eg gjekk på SJH i 1977/1978 og det har vore det beste året mitt hittil! Det fellesskapet og vennskapet som vaks fram det året var veldig sterkt, og det held framleis! Eg har tett kontakt med fleire av mine medelevar, og vi har også hatt trivlege treff opp gjennom åra. Og sjøl om den faglege biten var viktig, så er det fellesskapet og vennskapet som har hatt størst betydning for resten av livet mitt. Heldige er alle vi som har fått gå på SJH! 